Selvutvikling og veien videre

Selvutvikling er noe som har vært viktig for meg, og jeg opplever at det er en kontinuerlig prosess. Hvis jeg slutter å være nysgjerrig, hvis jeg slutter å ønske å lære og eventuelt setter meg selv på en slags pidestall, hva slags medmenneske og hundetrener ville jeg være da? ikke minst; hva slags hundeeiere ville jeg vært? Livet byr på både opp og nedturer, mange får mye av sistnevnte, også jeg. Så kan man da velge; skal jeg leve i en slags offer rolle og klandre andre for egen ulykke, eller skal jeg snu det til noe positivt og gjøre den tiden jeg har igjen her i denne omgang til noe som kan gi både meg selv og andre håp og glede? Jeg har vært i offer rollen jeg...... i mange år. Mye lidelse og også urettferdighet, men jeg har bestemt meg for å ikke la det ødelegge for fremtiden. Jeg velger, selv om jeg ikke alltid er i balanse, å leve i nuet og være god ikke bare mot andre, men også meg selv. For er det en ting jeg har lært på den harde måten, så er det at dersom man ikke har snevet av egenkjærlighet, så har man heller ingenting å tilby andre. 

I mitt møte med hunder og eiere opplever jeg veldig ofte at mennesket bærer på mye tunge bører......... De lever på automatikk, gjerne ut ifra en slags mal eller forventning om hvem dem skal være. Da blir man litt tom innvendig, og når man går til anskaffelse av hund så møter omtrent alle seg selv i døra! Da kommer aha- opplevelsene på rekke og rad, og det kjennes ikke alltid godt. For å få et harmonisk forhold til hunden sin, eventuelt for å rette opp i utfordrende adferd hos hund, så må man ta en titt innover. Man er nødt til å starte med seg selv, egoet, for å heale relasjonen. Hvis man ikke er åpen for forandring på alle plan, så får jeg heller ikke hjulpet til, enkelt og greit! Det betyr ikke at det er noe galt med verken hund eller eier, det betyr bare at man må være åpen og ærlig om at man må legge om uvaner og livsførsel for å komme videre. 

Jeg har jo tatt utdannelse som hundetrener, og utvikler meg hele tiden, både gjennom arbeide med folk og hunder, men også gjennom kursing hos andre hundetrenere, gjennom å lese bøker og diverse artikler osv på nett etc. Praksis er jo helt klart den beste måten å utvikle seg på, og å lære på. Jeg har en stund kjent på en slags rastløshet og en følelse av å stå litt på stedet hvil. Derfor har jeg nå tatt noen valg som vil komme alle hundeeiere og hunder til gode, men kanskje aller viktigst; jeg gjør noe for meg selv. Ikke fordi jeg ønsker å pleie egoet mitt og bli "størst og best", men for å bli den beste versjonen av meg selv. Det er ingen andre som kan ta ansvar for min lykke og min skjebne, det må jeg gjøre selv. Jeg er nysgjerrig, jeg ønsker å lære mer! Jeg søker etter mer kunnskap hos dyktige folk som har holdt på i gamet dobbelt så lenge som meg, og vel så det, med den største ydmykhet. Sensommeren og høsten blir veldig spennende! I august skal Bayer og jeg på sommerkurs på Torpomoen hos Aktiv Hundeskole sammen med kusine og kollega Veronika og hennes hunder. Det gleder vi oss masse til, og jeg er helt sikker på at jeg vil lære masse den uka!! Så, i oktober (dato er foreløpig ikke satt), reiser jeg over dammen til Florida, til Solid K9 Training, som i hovedsak driver med board and train. Der blir jeg i to uker, og de skal skreddersy et opplegg for meg. Jeg hadde zoom møte med innehaver Jeff Gellman om onsdagen og han er en veldig trivelig fyr! Han tilbød meg å bo i bobilen ved siden av huset deres under oppholdet, for å slippe utgifter til hotell osv. Ikke noe å si på gjestfriheten der, og den praktiske erfaringen jeg kommer til å få der er uten tvil et høydepunkt i mitt liv. Jeg gleder meg innmari til å kunne utvide mitt tilbud til dere hundeeiere når jeg kommer hjem derfra, og å dele av alt jeg har lært. Så kan man kanskje kalle det en slags ego- trip, for jada, jeg reiser over alene og for min egen del, Jeg stoler på min egen sterke intuisjon, og jeg kjenner at dette er 100% riktig for meg å gjøre, slik at jeg kan komme nærmere mine drømmer og ambisjoner med å hjelpe enda flere to- og firbeinte som har kjørt seg fast, og kanskje bare står igjen med et siste forsøk. 

Direkte overført til dere; aldri gi opp! Aldri tro at det er for sent å snu en dårlig trend og aldri tro det ikke finnes løsninger, selv for de mest utfordrende situasjoner. Jeg heier på dere, det har jeg alltid gjort, og kommer alltid til å gjøre det. Dere må bare våge, kaste dere uti det ukjente, akkurat slik jeg på en måte gjør nå. I enden vil det bli bedre. 

Håper dere vil følge reisen min.

Ta vare!

Kjersti